Tysvær
Tysvær kommune er et eksempel på en organisasjon som tør å gjøre noe nytt, som samarbeider på tvers, og som er drevet av en visjon. Ansatte med ansvar for innkjøp i Tysvær kommune har gjennom deltakelsen i Kjøp bærekraftig-prosjektet fått på plass samarbeid med virksomheter og personer med ansvar for helse, utdanning, miljø og næringsutvikling i kommunen. Prosjektet har møtt utfordringer underveis, men gjennom arbeidet har kommunen skapt muligheter som kan bidra til både sosial og miljømessig bærekraft, og som i tillegg kan fremme lokal næringsutvikling.
Tysvær er en geografisk stor landbruks- og industrikommune (på 425 km2) i Nord-Rogaland. Kommunen har gjennom flere år hatt gode inntekter og ligget over sammenliknbare kommuner i forbruk. Tysvær brukte forsknings- og innovasjonsprosjektet Kjøp bærekraftig til å utvikle seg som en samfunnsaktør. Innkjøperne tenkte bredere på innkjøp enn den enkelte rammeavtale. Hovedfokus var å legge nye føringer for anskaffelsesområdet innen bærekraft, fremme lokal nærings- og samfunnsutvikling og kjøpe mer lokal og kortreist mat. Andre mål var å fremme Tysvær som en spennende matdestinasjon, skape etterspørsel etter sunn og lokal mat, men også å støtte sosiale entreprenører og næringsutvikling for lokale aktører. Kommunen strevde en stund med å forstå hvordan den skulle tilnærme seg prosjektet Kjøp bærekraftig. Etter hvert opparbeidet de seg stadig bedre kunnskap og forståelse internt. De ansatte opplevde også at bærekraftsagendaen i prosjektet trakk dem i riktig retning.
Starten på forsknings- og innovasjonsprosjektet ble forsinket av covidpandemien. Kommunens drift var presset, både med tanke på kapasitet og økonomi. Med utgangspunkt i TK-2030, et effektiviseringsprosjekt der driftskostnadene skulle reduseres, samtidig som kvalitet skulle opprettholdes, ble deltakelsen i forskningsprosjektet krevet avsluttet underveis i prosessen. Beslutningen ble imidlertid etter hvert reversert etter bedre intern informasjon og forankring i kommuneledelsen.
Snart var innkjøperne i gang igjen – med fornyet tillit hos ledelsen. De opplevde at denne erfaringen med motgang internt, at de måtte gjennom en prosess med å jobbe seg tilbake, få ny forankring og nye muligheter, er verdifull å dele med andre. Å gjøre noe nytt er krevende og ikke alltid like enkelt, men det gjelder å ikke gi seg.
Kommunen ville etter hvert vektlegge flere dimensjoner i bærekraftsarbeidet – økonomiske, sosiale og miljømessige – og vise at prosjektet kunne skape verdi og utvikle både kommunen selv, bedrifter, lokalsamfunnet og miljøet. Tysvær knyttet prosjektet opp mot sin egen anskaffelsesstrategi, der bærekraft og lokal leverandørutvikling er sentralt. De koblet også arbeidet til kostholdsrådene til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet påpeker at kosthold, mat, måltider og matglede har betydning for fysisk og psykisk helse og trivsel hele livet, både for friske og syke. Det offentlige anskaffer store volum av mat- og drikkeprodukter og måltider for salg og servering og setter rammene for mange menneskers matvalg. Med slik virksomhet følger ansvar for å sikre at tilbudet er i tråd med Helsedirektoratets kostråd.
I juni 2023 ble ny samfunnsdel til kommuneplanen vedtatt, og prosjektet ble knyttet til flere av hovedstrategiene og målsettingene i planen. Kommunen samlet innspill til hva man kunne gjøre, gjennom å involvere deltakere innen helse, arbeidstrening, inkludering, barnehage, kjøkken, skole, miljøvern og næring.
Underveis i prosjektet tok kommunen kontakt med Tysvær Bondelag og Tysvær Småbrukarlag og utfordret dem til å øke lokal matproduksjon. Tveit videregående skole, som har naturbrukslinje, ble etter hvert også involvert i prosjektet. Planen er et samarbeidsprosjekt der kommunen skal bidra til å skape økt etterspørsel etter lokal mat og åpne noen dører så bøndene får tilgang til lokale markeder med sine varer og tjenester. Tysvær kommune vil imidlertid også selv gå foran som et godt eksempel og ikke bare kreve at andre skal jobbe med bærekraft.
– Vi vil se hvor dette leder oss med henblikk på tiltak og tjenesteutvikling, sier innkjøpssjefen.
Sammen med bondeorganisasjonene tok Tysvær kommune kontakt med Rogaland fylkeskommune for å se om de kunne bidra gjennom økonomiske virkemidler. Bøndene er selvstendige næringsdrivende. Økonomi og inntjening kan derfor være avgjørende for at de skal kunne bruke tid på utviklingsarbeid.
Aktuelt nå
Som følge av de felles prosessene og idégenerering rundt bærekraftige løsninger i Kjøp bærekraftig-prosjektet tok ansatte også egne initiativer. Et av initiativene handlet om å involvere mennesker med utviklingshemming i dyrking på et dagsenter. Dagsenteret jobbet for å redusere matsvinn, satte i gang et søppelsorteringssystem og startet å gjenbruke møbler i stedet for å kjøpe nye. Se link under:
Andre tiltak
Det passer ikke alltid for barnehagene å handle på avtalene til storkjøkkenet, og de ønsker heller ikke at store lastebiler med mat skal kjøre lange avstander for å levere mat som kan kjøpes lokalt. Tysvær har derfor brukt handlingsrommet i forskrift om offentlige anskaffelser (FOA) og åpnet opp for at barnehagene kan kjøpe mat lokalt utenom rammeavtalen for storhusholdning. Barnehagene har selvstendige matbudsjetter og kan kjøpe fra lokale bønder i sesong om de ønsker det. Tysværtunet er et kulturhus i Aksdal sentrum, med integrert sykehjem, kino, kultur, idrett og svømmehall og bibliotek. Det er et spennende bygg og et naturlig samlingspunkt i kommunesenteret.
– Vi har hatt og er nå (i februar 2024) i ferd med å skaffe en (ny) konsesjonshaver til å drive kafeen der, sier innkjøpssjefen.
Kafeen skal være bærekraftig, og den skal severe lokal mat.
Et helsekvartal er vedtatt og er under prosjektering sentralt i Tysvær kommune. Innkjøpsavdelingen har spilt inn at det skal legges til rette for at helsekvartalet skal kunne ta imot og servere lokal mat til beboerne.
Underveis i prosjektet gjorde innkjøpssjefen seg noen refleksjoner om prosjektet, utfordringene og det de har fått til i Tysvær kommune. Hun sier:
– Det er mange formål med lovverket. Vi skal ivareta miljø- og leverandørutvikling. Og så er det budsjettene og spørsmålet om bærekraft vil koste mer. Men det er de som handler inn og hvordan de håndterer restemat, osv. – hva de gjør med budsjetter og avtaler – som også avgjør hva prisen blir til slutt, så det er ikke sikkert det blir dyrere å kjøpe lokalt. Det kan fort bli mange samfunnsgevinster. Mat handler om mye og kan gi mange ringvirkninger.
Men det er også utfordringer:
– I små kommuner er det for lav kompetanse og kapasitet på innkjøp. Folk har kanskje bare 20 prosent stilling, og da tør de ikke utfordre og skape tilstrekkelig handlingsrom. Innkjøp handler både om jus, styringskompetanse og økonomi. Skal innkjøp kunne brukes strategisk i en kommune, må denne helheten ivaretas.
Og så en siste refleksjon fra innkjøpssjefen i Tysvær kommune:
– Kommunens deltakelse i OsloMet-prosjektet Kjøp bærekraftig har blitt starten på en reise vi tenker skal vare lenge. Mat og bærekraft er blitt store satsingsområder både lokalt og internasjonalt. Vi trenger en mer robust selvforsyning, og klimaendringer kan både være trusler og skape nye muligheter, for eksempel lengre vekstsesong her lokalt. Vi gleder oss til å fortsette arbeidet med mat og bærekraft.
Status per tidlig 2024 er at RK-midler[1], som skal styrke verdiskaping i landbruket, nå skal brukes til å søke inspirasjon og læring gjennom en studietur til Agder der flere kommuner i regionen deltar, for å høre mer om prosjektet Matfylket Agder. Tysvær kommune har tatt kontakt med samtlige kommuner (9) under Haugaland Vekst, som legger til rette for regional nærings- og utvikling på Haugalandet. Tysvær har invitert alle med i et felles prosjekt de har gitt arbeidstittelen «Mer lokal mat». Målet er at Haugalandsbonden og kommunene i fellesskap skal utvikle prosjektet og søke økonomiske virkemidler sammen. – Dette blir en langvarig satsing, stadfester innkjøpssjefen. Tysvær ønsker en samfunnsendring, og det er viktig å stake ut veien og begynne å gå i riktig retning.
[1] Rekruttering og kompetanseheving i landbruket
Drammen
Drammen har jobbet med bærekraftige innkjøp ved å etterspørre bærekraftige produkter og legge press på markedet. I tillegg har de gjort mye for å redusere matsvinn i kommunen. De har kartlagt og innført tilpassede tiltak ved sine institusjoner. Et fremtidig mål er å kunne samle matrelaterte oppgaver til én person ved hver sykehjemsavdeling, gjerne i form av en matvert som har et overordnet ansvar for at maten blir tilpasset avdelingens behov. I intervjuet under får du møte fagkonsulent Kristin Sletten Olufsen og prosjektleder for prosjektet Fra matsvinn til matvinn, Kristin Hansen Vinje fra Drammen kommune.
Drammens historie
– I Drammen kommune jobber vi bevisst med bærekraftige innkjøp, sier Kristin Sletten Olufsen som følger opp avtalene Drammen kommune har med sine leverandører.
Drammen kommune har fire produksjonskjøkken og leverer mat til både institusjoner og hjemmeboende. Kommunen har et prosjekt for å få ned matsvinnet ved sine institusjoner, hvor totalt elleve institusjoner er inkludert. Drammen kjøkken, som er det største produksjonskjøkkenet, leverer middag til åtte av disse institusjonene, mens tre institusjoner har egne kjøkken.
Kan dere fortelle litt om matsvinnprosjektet i Drammen kommune?
– Prosjektet startet med kartlegging av matsvinnet ved hver institusjon. Dette var for å vite hvor mye mat som faktisk blir kastet. Medarbeidere på institusjonene har selv veid og registrert matsvinnet ved sine avdelinger. På denne måten har de fått en følelse av hvor mye som blir kastet, og fått eierskap til utfordringene.
– Stort sett har samme mal og materiell til veiing blitt brukt på alle institusjonene, men det har også blitt gjort noen tilpasninger ved enkelte institusjoner der det var et ønske. Medarbeiderne har hele veien vært med og påvirket hvordan de vil jobbe med et slikt prosjekt ved sine arbeidsplasser. I tillegg til veiing av mat som blir kastet, har det blitt gjennomført korte intervjuer med nøkkelpersoner.
Etter at vi fikk et grunnlag for å se hvordan situasjonen var, inviterte vi til idémyldring om tiltak det kunne være aktuelt for medarbeiderne å iverksette hos seg. Mye går på å være bevisst på de små tingene som gjøres i løpet av arbeidsdagen, som å holde orden i kjøleskapet, ikke åpne nye påleggspakker før man har brukt opp de gamle, og ikke legge for mye på tallerkenen av gangen. Videre har det vært relevant å se på bestillingsrutiner, hvor mange som bestiller mat, og om det er én person som har oversikt og kontroll, eller mange tilfeldige.
Hvor mye har dere spart på å redusere matsvinn?
– Dette vil vise seg bedre fremover, når vi skal veie på nytt og se om tiltakene vi har gjort, har hatt noen effekt på mengden mat som blir kastet. Til å estimere hvor mye vi sparer på å redusere matsvinn, kan vi bruke standardtall for hvor mye en kilo matsvinn gjennomsnittlig er beregnet å koste. Dette finnes det nasjonale nøkkeltall for. Vi kan også gjøre egne beregninger for vår kommune ved å se på hvor mye som brukes på innkjøp av råvarer, og hvor mye det koster å produsere og levere maten. I tillegg kan vi inkludere hva det koster å levere avfall til gjenvinning, for å nevne noen parametere som bør inn i et slikt regnestykke.
Hva er den største utfordringen med å få søkelys på matsvinn?
– Dessverre mangler det ofte matfaglig kompetanse på institusjonene, og de som jobber der, har allerede en lang rekke oppgaver som de skal ivareta i løpet av en vakt. Vanligvis er det heller ikke én person som har ansvar for de matrelaterte oppgavene, men det er fordelt på mange personer. Mange sier selv at de har et ønske om å ha én person som er ansvarlig for maten og alt som hører med. Da hadde det også vært lettere å redusere matsvinn. På en annen side er det ofte en utfordring at selve utformingen av avdelingene og avdelingskjøkkenene ikke gjør det optimalt å kunne samle matrelaterte oppgaver til én person som kan servere en hel avdeling. Hvordan sykehjemmene og avdelingskjøkkenene er utformet, er viktig. Vi har elleve institusjoner, og de er alle forskjellige. Det varierer hvor store enhetene er. Noen har lange ganger som maten skal fraktes gjennom, og et lite kjøleskap her og der, og ofte er det lite plass. Det kunne for eksempel vært fint om disse avdelingene hadde et kjøkken felles, med et felles samlingspunkt. De ansatte opplever noen ganger at de ikke har så mye matsvinn, for de ser bare hva som kastes på sin vakt, på sin lille enhet, men samlet på en hel avdeling eller et sykehjem blir det totalt sett mye.
Hva er din bakgrunn for å jobbe med dette?
– Jeg har bakgrunn som kokk og har en mastergrad i samfunnsernæring, sier Kristin Hansen Vinje.
– Vi har begynt å skaffe oss en systematisk oversikt over matsvinnet her i omsorgssektoren i kommunen og begynner også å se gode resultater fra tiltak som er igangsatt. Ofte er det dessverre sårbart og personavhengig hvor godt tiltakene blir fulgt opp. Hvis folk liker å lage mat og er engasjerte, fungerer det godt, men der hvor det mangler, er det vanskeligere. Tilgjengelig tid er også en begrensende faktor.
– Det neste ambisiøse målet er å få på plass en person ved hver avdeling som kan og tar ansvar for matserveringen, en matvert. Det tror jeg hadde hatt kjempeutslag på matsvinn. Vi trenger en ansvarliggjøring. Rollen til en matvert vil være å gjøre den tilpasningen som trengs tett på beboeren. Man kan fint servere god mat selv om den blir produsert på et sentralkjøkken, men noen må stå i siste ledd og gjøre de tilpasningene som trengs, og påse at maten blir godt presentert. Kanskje kunne man ha fått til noe mer valgfrihet, at det er hyggelige omgivelser, og at måltidene blir viktige høydepunkter i løpet av dagen. Mange steder er de veldig flinke til å få til dette, men på grunn av ulike begrensninger hender det også at matservering blir noe som bare må bli unnagjort for å gå videre til neste arbeidsoppgave. Alle må se viktigheten i en god matomsorg, og så må vi ha gode rammebetingelser i hverdagen for å gjennomføre det. Å integrere det vi har lært gjennom prosjektet i driften, krever mye fra alle nivåer, både engasjement nedenfra og forankring hos ledelsen.
Intervju med Kristin Sletten Olufsen, fagkonsulent for koordinering og tilrettelegging, og Kristine Hansen Vinje, prosjektleder Fra matsvinn til matvinn
Innovative anskaffelser
Asker og Drammen kommuner har som første kommuner stilt krav til at leverandør av kaffemaskiner og tilbehør må kunne levere en miljømerket kaffetjeneste.
Drammen og Asker ønsket å stille krav til at kaffemaskiner og tilbehør skulle være miljøsertifisert. Det første som ble gjort, var å ta kontakt med miljømerket Svanemerket for å høre hvor mange leverandører på markedet som var miljømerket. De kunne informere om at ikke mindre enn tre aktører av en viss størrelse har vært innom søkeprosesser for svanemerking. Dessverre har flere sett sitt snitt til å legge søknadene døde, da innkjøpere ikke har fulgt opp at aktøren faktisk blir sertifisert.
Å bli godkjent for Svanemerket er en lang prosess som krever mye dokumentasjon. Kravene til produkter med Svanemerket er svært høye og setter strenge standarder for miljø, helse og kvalitet i alle relevante faser i et produkts livssyklus. Det settes blant annet krav til høy andel økologisk og etisk sertifisert kaffe og valg av energi- og klimaeffektiv transport.
– Vi ville gi flest mulig av leverandørene mulighet til å levere tilbud, det ble derfor satt som krav at «Leverandør skal innen 18 måneder etter kontraktsinngåelse dokumentere at tjenesten som leveres er merket med Svanemerket eller tilsvarende merkeordning». Omtrent ett år etter kontraktsinngåelse var leverandør miljøsertifisert, forklarer innkjøpsansvarlig for anskaffelsen.
Tidligere Viken fylkeskommune og Matvalget
Matvalget er en veiledningstjeneste for virksomheter som ønsker å lage og servere bærekraftige måltider. De har samarbeidet med tidligere Viken fylkeskommune for å skape bærekraftige kantiner i videregående skoler. På de neste sidene får du lære hvordan Matvalget jobber, og se hva de har fått til sammen med tidligere Viken fylkeskommune.
For å kjøpe mat- og cateringtjenester bærekraftig trengs forankring i organisasjonen. Organisasjonens overordnede strategi og anskaffelsesstrategien må inkludere og tillate at kvalitet og bærekraft skal kunne vektlegges i innkjøpene. Skal organisasjonen opptre som en samfunnsaktør og bruke innkjøp som verktøy for å få til gode helse- og bærekraftseffekter, må ledelsen og politikerne med på laget. Det krever godt grunnarbeid av innkjøpsfaglige ledere og ansatte. Marte Von Krogh fra Matvalget har fått til veldig mye, men det har forutsatt en politisk vilje til endring. Se intervju med Marte under:
Intervju med Marte, leder i Matvalget
Hvem er Matvalget?
Vi er en ikke-kommersiell veiledningstjeneste som jobber overordnet for å fremme et mer bærekraftig matsystem. Vi tenker at offentlig sektor har en veldig stor rolle å spille i å skape et mer bærekraftig matsystem. Offentlige organisasjoner kan, gjennom innkjøpsmakten, påvirke bakover i verdikjeden og stimulere til et robust og fremtidsrettet landbruk. De kan kanskje også påvirke markedsmakten ved å rigge innkjøpene på en mer innovativ måte enn det vi ser i dag. Det er det ene perspektivet. Det andre perspektivet er å påvirke til bedre kostholdsvaner hos befolkningen og gjennom det offentlige måltidstilbudet påvirke til et endret tilbud så vi får nye smaksopplevelser, nye matpreferanser og kanskje en bedre folkehelse ved at vi klarer å mate barnehagebarna, våre skolebarn, våre eldre og ansatte på arbeidsplasser på en mer bærekraftig måte. Så det er på en måte de store målene vi jobber for, og så har vi et nasjonalt mandat til å påvirke at offentlig sektor og storhusholdningsmarkedet i Norge kjøper inn mer økologisk mat. Det handler også om at det økologiske landbruket har en spydspissfunksjon i å dreie hele landbruket i en mer bærekraftig retning. Skal vi få til det, og skal det økologiske landbruksmiljøet ha den rollen, må vi også satse på det økologiske landbruket og stimulere til at vi får et innovativt og kompetent landbruksmiljø som kan være med og finne frem til de metodene og driftsmodellene vi trenger for å produsere mat på en mer natur- og klimavennlig måte.
Politikerne må ville noe med maten og med måltidene sine. Det handler ikke bare om innkjøp, men om å løfte og inspirere til matfaglig kompetanse ute på kjøkkenene, å løfte deres yrkesstolthet. Dette er viktig så vi ikke blir helt fanget av ferdigmaten fra industrien, men heller tar utgangspunkt i kostholdsrådene. Lage mat fra bunnen, kjøpe mat lokalt, smakstilsette og lage god mat fra bunnen selv. Slik jobbet de i tidligere Viken fylkeskommune.
Matvalget har altså en hårete målsetting om å påvirke matsystemet i en mer bærekraftig retning, som tar bedre vare på jorden. De prøver også å få offentlige arbeidsplasser og institusjoner til å begynne å lage mat fra bunnen igjen, så vi ikke blir avhengige av ultraprosessert og ferdiglaget mat fra industrien. Målet er til slutt å bidra til bedre kostholdsvaner i befolkningen.
Under forklarer Marte Von Krogh, leder av Matvalget, hvorfor de velger å ta utgangspunkt i måltidet når de jobber med bærekraft. Det å sette maten og smaken i sentrum vil endre tankegangen vår om mat i offentlig sektor og bygge god matkultur, mener hun.
Dere tar utgangspunkt i måltidet. Hvorfor det? Hva er det som er bærekraftig ved det?
Skal vi lage en levende måltidskultur i offentlig sektor, må vi jo sette smaken og maten i sentrum. Snakker vi skolematsatsing fremover, handler det ikke om at alle skolebarn i Norge skal få det samme måltidet servert. Det handler om at man kan lage et rammeverk for å få frem de lokale variasjonene, den lokale innovasjonen, at man kan bygge på tradisjoner og skape nye tradisjoner når det gjelder hva vi er vant til å spise. Hva som er typisk for området. Jeg har jo hatt barn i både barnehage og skole og ser at det er den samme ferdigskårede brødskiven med det samme tubepålegget som serveres jevnt over. Det å på en måte utfordre den tankegangen og den, hva skal jeg si, matkulturen, i den grad det er det. Dette intervjuet ble gjort på et tidspunkt der det politisk ble bestemt at barna skulle få mat i skolen. Marte peker på viktigheten av, når vi skal satse på mat til barna i offentlige institusjoner, at vi kan bygge på lokale mattradisjoner og ta utgangspunkt i matkultur. Det er viktig å tenke kvalitet og ikke bare kvantitet.
Matvalget er tydelige på at for å kjøpe mat- og cateringtjenester bærekraftig trengs det forankring i organisasjonen. Organisasjonens overordnede strategi og anskaffelsesstrategien må inkludere og tillate at kvalitet og bærekraft skal kunne vektlegges i innkjøpene. Skal organisasjonen opptre som en samfunnsaktør og bruke innkjøp som verktøy for å få til gode helse- og bærekraftseffekter, må ledelsen og politikerne med på laget. Det krever godt grunnarbeid av innkjøpsfaglige ledere og ansatte. De kan få til veldig mye. Marte utdyper det videre under.
Hvordan har dere fått til en slik satsing i Viken fylkeskommune?
Den satsingen hadde selvfølgelig ikke kommet i gang hvis det ikke var fordi politikerne ville det sånn. Det har vært enkeltinitiativer ute på ulike skoler. Det var et vedtak for flere år siden om at man skulle ha en viss prosentandel økologisk. Så kom vi og blandet oss inn: «Hvordan skal vi få til det? Hva handler det om?» Det viktigste for skolekantinen er at den ikke er en utgiftspost for rektor, at man sørger for at kantinen har en omsetning som gjør at den går i null. Dermed selger de brus, boller og alt som ikke skal være i en skolekantine. Så ble det gode resultater fra disse små pilotene da man endret mattilbudet, man endret rollen til kantinen ved å sette kantinen i sentrum her. Dette var noe som også fra politisk hold ble lagt merke til. Da Viken ble Viken, klarte man å rigge en stor strategi for hvordan skolene i Viken skal være helsefremmende. I den er det elleve kjennetegn som definerer en helsefremmende skole, og to av dem handler om mattilbudet i skolene.
Kantinene har isolerte driftsbudsjetter som skal gå rundt økonomisk. Det fører til at de ender med å selge usunn mat og drikke. Marte sitt poeng er for det første å unngå at kun økonomi vektlegges i driften av kantinen. For det andre påpeker hun at det er viktig å ikke kjøpe det som solgte best året før, hvis det er usunt. En bevisst måltidspolitikk handler om å ta et valg om å tilby sunn mat laget fra bunnen.
Du må analysere innkjøpene dine, ellers kjøper du bare det som det ble solgt mest av i fjor. Hvis det er Burn, muffins og cola, må du gjøre endringer, er ett av Matvalgets poenger. Les mer under om hvordan du gjør innkjøpsanalyse.
Hvordan Matvalget jobbet med innkjøp
I de fleste kommuner er innkjøpene sentralisert i en innkjøpsavdeling. Dette kan skape utfordringer. Når innkjøpsenheten sentralt er ansvarlig for hva etatene, barnehager, skoler og sykehjem til sammen kjøper inn, kommer kommunen fort opp i en totalsum (terskelverdi) som loven sier skal utlyses som én stor konkurranse. At barnehagene, skolene og sykehjemmene alle må kjøpe fra samme leverandør, kan være praktisk og fornuftig noen ganger. Andre ganger er det mindre smart. Hvis det er store avstander i en kommune og barnehagen ønsker å ta med barna og kjøpe fra gårdsutsalget, kan denne organiseringen skape et problem for dem.
Frykten for å overstige totalsummen det er lov å kjøpe for fra samme leverandør, og frykten for at barnehagene eller skolene til sammen skal nå denne verdien, oppleves som et problem for sentral innkjøpsavdeling, som blir stående ansvarlig hvis terskelverdien overstiges.
Derfor er de sentrale innkjøpsavdelingene forsiktige med å informere om dette handlingsrommet som faktisk eksisterer, når de åpner opp for lokale innkjøp av ferske varer i sesong. Dette kom opp som en utfordring når skolene i Viken skulle handle lokal mat.
Hvilket handlingsrom har dere hatt for å handle lokal mat?
Matvalget er en utenforstående aktør som også har en vilje og agenda. Vi kan bruke Viken-samarbeidet. Vi kan være ute på skolen og støtte dem, oppmuntre og forklare dem at her er det et handlingsrom. Det står beskrevet sånn og sånn i avtalen med hovedleverandør. Handle derfra og prøv å gjøre det sånn. Vi har ikke avtalt med Viken at vi skal gjøre det sånn, for det er fortsatt en viss frykt for å gjøre noe galt. Og historien er ikke skrevet ennå for hvordan dette vil ende. For vi ønsker at disse skolene for det første skal få aktive kjøkken som lager mat, og som kan å benytte seg av råvarer, og som kan å benytte seg av lokale leverandører som i stor grad også tilbyr råvareprodukter. Men hva som vil skje hvis/når flere skoler og skolekantiner handler inn store volum av lokale innkjøp, utenom rammeavtalene, da får vi se hva som skjer. Foreløpig er vi der at vi jobber med å endre forbruksmønsteret, måltidsløsningene, kantinens rolle i skolen, slik at de har et råvarebasert forbruksmønster, at de lager velsmakende og helsefremmende, klimavennlige måltider. Og at de er i stand til, i teorien, å benytte seg av lokale leverandører og ta inn råvarer og produkter i sesong fra en lokal bonde, fra en økologisk gulrotprodusent eller hva det nå skulle være.
Som intervjuet viser, gjør tidligere Viken fylkeskommune og Matvalget nybrottsarbeid. De tar i bruk handlingsrommet i anbudsregelverket. Det føles litt skummelt, men de gjør det allikevel. Det kan kanskje bane vei for andre. Under kan du se Marte gi et eksempel på hvordan tidligere Viken fylkeskommune har skapt seg et større handlingsrom ved å gjøre skolene til egne juridiske enheter.
Innkjøpsavdelingen har gitt et handlingsrom til alle sine skoler. Det har vært utfordrende. Jeg er ingen jurist og ingen innkjøpsekspert på dette feltet, men jeg har forstått at det har vært mye dialog og juridisk vurdering av hvordan vi skal forholde oss til et slikt handlingsrom. Hvordan skal vi gi det, og hvordan skal vi forvalte det? Nå har jo det handlingsrommet kommet på plass, og det er vel ikke mer enn et lite år gammelt, ikke det en gang, tror jeg. Alle skoleeiere, rektorer – alle skoler har et eget budsjettansvar, og dermed har man vurdert disse skolene til å være juridiske enheter som kan forvalte sitt handlingsrom på eget ansvar. Men da er det jo også sånn at Viken sentralt ikke ønsker å holde i dette handlingsrommet. De ønsker ikke å tilrettelegge for at man benytter seg av det. Det er mer en kommunikasjon ut til skolene om at: «Dere har et handlingsrom, finn ut av det, og bruk det.» For hvis Viken sentralt både oppmuntrer aktivt til og tilrettelegger for at det benyttes, er man redd for at Viken sentralt også blir stilt ansvarlig for at Viken holder seg under terskelverdiene, altså nasjonal terskelverdi på 100 000. Så det er jo fortsatt usikkerhet, forvirring og litt frykt for at man skal gjøre noe galt, men samtidig er Viken der: «Dette skal vi teste ut, dette skal vi prøve.»
Martes eksempel gir et innblikk i hvorfor det er så vanskelig å kjøpe lokal mat direkte fra gårdsutsalg. Det er en viss frykt for å gjøre noe galt når den sentrale innkjøpsavdelingen lar skoler ta selvstendige valg. Sentral innkjøpsavdeling var redd for at for mange skoler skulle kjøpe fra samme gårdsutsalg, og at samlet beløp det er lov å kjøpe for fra samme leverandør, dermed blir for høyt i forhold til hva som er lovlig. Matvalget startet imidlertid ikke med innkjøp, men de støtte på noen utfordringer med innkjøpsregelverket. Først og fremst har de jobbet med kantinene og hjulpet Viken fylkeskommune til å totalt endre kantinene i videregående skoler. De har også lagt vekt på å kjøpe økologisk dyrket mat og støtte opp om et jordbruk som jobber på lag med naturen.
Næringsetaten i Oslo
Næringsetaten i Oslo kommune er et eksempel på en underliggende etat i en veldig stor kommune. Oslo kommune har sentrale samkjøpsavtaler, men cateringsamkjøpsavtalen er ikke eksklusiv. Næringsetaten kan altså velge å kjøpe fra andre leverandører og er ikke fullstendig styrt av Oslos overordnede samkjøpsavtaler når det gjelder catering. Næringsetaten laget dermed sin egen bærekraftstrategi og handlingsplan for innkjøp av mat. Etaten iverksatte deretter handlingsplanen som senere ble tatt inn i arbeidet som allerede var igangsatt sentralt i kommunen. Næringsetaten er et godt eksempel på hvordan mindre enheter selv kan bruke mulighetsrommet sitt til å kjøpe inn mer bærekraftig.
Næringsetaten er en liten etat, i Oslo kommune, som ble med i Kjøp bærekraftig-prosjektet fordi initiativtakerne selv ønsket å kjøpe mat mer bærekraftig som organisasjon. De utviklet en veileder for bærekraftige matinnkjøp, implementerte den og fulgte den opp i organisasjonen. Næringsetaten utviklet også et eget evalueringsskjema for å følge med på hvordan det fungerte å kjøpe mer bærekraftig i praksis. Se Oslo kommunes veileder for kjøp av bærekraftig mat og drikke samt Næringsetatens evalueringsskjema i «Vedlegg og ressurser» øverst på siden. Disse kan du selv bruke eller la deg inspirere av.
I intervjuet under kan du lese om Ragnhild Helene Falck fra Næringsetaten som forklarer hvordan de jobbet med sin egen bærekraftsstrategi og handlingsplan for matinnkjøp.
Vi er en kjempestor kommune med over 15 000 ansatte i Oslo. Vi har selvfølgelig sentrale samkjøpsavtaler på det meste, men cateringsamkjøpsavtalen er ikke eksklusiv. Der kommer første utfordring når man skal kjøpe bærekraftig mat, det er hvordan man finner en leverandør som oppfyller vilkårene for bærekraft. Det vi gjorde da vi ble med i Kjøp bærekraftig-prosjektet, var at vi hadde en samtale med DFØ. I samarbeidet med dem konkretiserte vi fem mål som vi skulle jobbe mot i innkjøp. Det er ikke bare-bare, så da måtte vi finne ut hvordan vi skulle greie å nå disse målene. Da skrev vi en veileder som var ment å komplementere vår allerede eksisterende innkjøpsrutine. Det er verdt å merke seg at disse definerte målene er ganske sammenfallende med Oslo kommunes sentrale mål for mat i kommunen, så det er ikke noe radikalt vi har gjort. Vi har konkretisert det for vår etat, som er fem områder vi ønsker å jobbe spesielt mot. Da utviklet vi en veileder for å gjøre det enklere for dem som skulle foreta bestillingene. Det er ingen spesiell person som alltid foretar matbestillingene hos oss. Ofte er det de som arrangerer møtet, sitter i julebordskomiteen eller sånn, som skal finne en leverandør av mat til det gjeldende arrangementet. Da måtte vi ha en veileder som kunne hjelpe dem. I veilederen har vi definert noen sentrale begreper, som bærekraft generelt, bærekraftig mat, hva vi legger i en bærekraftig leverandør, hva matsvinn betyr, og hva som ligger i vegetarmat.
I tillegg utviklet vi et rapporteringsskjema som skulle henge sammen med veilederen. Tanken var at etter at bestillingene var foretatt, skulle den som hadde bestilt, fylle ut rapporteringsskjemaet. I det har vi spørsmål om hvor enkelt det egentlig var å finne frem. Var det lett å finne en leverandør? Ja/nei? Hvis nei, hvorfor ikke? Var det lett å finne sesongvarer? Ja/nei? Hvis nei, hvorfor ikke? Det var ment som et rapporteringsskjema som var en grei sjekkliste for om vi har fått det til. Vi prøvde å kommunisere ut til dem som skulle fylle det ut, at dette ikke er en evaluering av hvor bra eller dårlig de har gjort det i den bestillingen, men det var relevant uansett å vite hvor enkelt det var å oppfylle målene, om det var lett å finne en leverandør, og hvis ikke om vi kanskje kunne si noe om hvorfor det ikke var lett, hvilke hindringer som var der, og hva kan man gjøre annerledes for å unngå hindringene neste gang.
Erfaringen fra den praktiske gjennomføringen og bruken av veilederen var at det krevde en del tid til oppfølging i diverse fora internt for å skape forankring og forståelse for hva dette tiltaket gikk ut på. Ragnhild forteller om noen av utfordringene de møtte på, og viktigheten av politisk forankring:
Hos oss er det ikke nødvendigvis en fast person som bestiller, og da blir det veldig personavhengig om opplegget følges opp eller ikke, spesielt når det gjelder rapporteringsskjemaet. Dette kommer i tillegg til de ordinære arbeidsoppgavene som disse personene har, og da blir det nedprioritert når man har en hektisk arbeidshverdag. Samtidig nevnte jeg at Oslo kommune sentralt har et stort fokus på bærekraftig mat. I tiden vi har vært med på prosjektet, har det kommet flere og flere føringer ovenfra. Det er helt essensielt for å få dette til å funke, tror jeg. Den forankringen hos ledere i organisasjonen må ligge der for at man skal få det til. Å være en ildsjel som får dette opp i en organisasjon, er veldig vanskelig. Man møter mye motstand fordi … Det kan være så enkelt som at «du forstår ikke hvorfor jeg skal bestemme hva du skal spise til lunsj». Den motstanden er der fremdeles, men når dette er noe man må rapportere på og vise til sentralt, slipper man på en måte ikke unna. Det blir mer en forankret oppgave som man også skal jobbe med. Da er det plutselig ikke bare en arbeidsoppgave som er ved siden av, men en del av arbeidsoppgavene.
Oslo kommune har en ikke-eksklusiv rammeavtale innen catering som alle kommunens virksomheter oppfordres til å bruke. Slik sett er kommunens enheter frie til å kjøpe fra de cateringbedriftene de selv ønsker, med mindre de setter egne begrensninger for seg selv. De cateringbedriftene kommunen har inngått avtale med, er arbeids- og inkluderingsbedrifter som hjelper mennesker utenfor arbeidslivet i jobb. Avtalene inngås med arbeidsmarkedsbedrifter som ansetter over 30 prosent med redusert arbeidsevne. Kommunen har også krav til bruk av lærlinger. Gjennom slike avtaler ønsker Oslo kommune å praktisere sitt samfunnsansvar. Slik er det formulert i kommunens egne dokumenter:
Et av formålene for denne anskaffelsen er å støtte opp om bedrifter hvor minst 30 % av de ansatte, alternativt de som leverer hovedytelsen, har en funksjonshemming eller er vanskeligstilte. Ved at de sikres arbeid, samt økt aktivitet i bedriften kan dette bidra til å gi et tilbud om flere arbeidsplasser, med de positive effektene dette har. Dette iht. Byrådssak 1045/11 hvor det fremkommer hvordan Oslo kommune aktivt kan benytte reserverte kontrakter for bedrifter med tilrettelagte arbeidsplasser i samsvar med forskrift om offentlige anskaffelser.
Når det gjelder innkjøp av mat, som kjøtt, fisk, brød, grønnsaker med mer, er kommunens barnehager, sykehjem og andre enheter bundet av rammeavtaler kommunen har inngått. De må kjøpe mat av de leverandørene det er inngått kontrakt med.
Oslo kommune bruker rammeavtaler og store kontrakter til å sette bærekraftskrav til leverandørene. På matfeltet hadde de i første omgang mål om å redusere matsvinnet, halvere kjøttforbruket, ha vegetarmat som standardvalg, sikre god dyrevelferd, kjøpe økologisk og kjøpe rettferdighetssertifiserte matvarer og også sesongbaserte varer. Disse målene er fulgt opp med konkrete krav til leverandørene i kommunens kravspesifikasjon, og målsettingene har etter hvert blitt justert opp.
Per april 2024 er det kun vegetar som gjelder i Oslo kommunes mat- og cateringinnkjøp. Dette har fått en litt blandet mottakelse i organisasjonen. Noen av innvendingene har vært at maten som serveres, ikke er spesielt god. – Vi må ha god mat ellers får skeptikerne bevis på at det ikke er godt, sier Elisabeth Mohn, jurist i Næringsetaten, når vi snakker om dette dilemmaet. Matglede og god mat er viktig for bærekraft. I videoen under har Ragnhild noen refleksjoner rundt akkurat dette. Maten må være god. Folk ønsker ikke å bli bestemt over og fortalt hva de skal gjøre.
– Det er en veldig stor motstand hos folk når det kommer til mat. Mat er en veldig intim ting. Det er viktig for folk. Man spiser jo hver dag. At noen skal komme og legge føringer for hva du skal spise, så direkte som det gjøres gjennom Oslo kommune sin satsing kan for mange oppleves inngripende og personlig. Samtidig er det arbeidsgiver som står for maten du får på arrangementer, forklarer Ragnhild. Resten av tiden kan du spise hva du vil. Nå er vegetarmat et standardvalg på alle arrangementer i Oslo kommune. Det betyr at før ville man kanskje si: «Si fra hvis du vil ha vegetar», men nå er det omvendt. Det er et enkelt grep, smiler hun.
Hvordan gjør man det i Oslo kommune?
– Ingen liker å bli fortalt hva de skal gjøre, og bli bestemt over, spesielt ikke når det er noe så intimt som mat. Det som gjøres i Oslo kommune, er å prøve å ha et fokus på at det ikke skal være mindre av én ting, mindre kjøtt for eksempel, men heller mer plantebasert, mer gode råvarer. Noe av det viktigste å få til da er å vise hvor god maten kan være hvis du prøver noe annet i tråd med anbefalingene om bærekraftig mat. Får du et produkt som smaker dårligere, vil du ikke kjøpe det igjen. Da er det mye enklere å gå tilbake til leverandøren du alltid har brukt, og kjøpe den ost- og skinkebagetten som du alltid har kjøpt. Da er det viktig å gi tilbakemeldinger til dem som har ansvaret for avtalene.
– I Oslo kommune er cateringavtalene som sagt ikke-eksklusive, men vi oppfordres til å bruke dem. Hvis vi skal bruke dem, må vi også kunne gi tilbakemeldinger på om produktene ikke er gode nok, eller at vi vil ha mer av noe annet. Det er en makt man har når man har disse avtalene. For en cateringleverandør å ha avtale med en så stor organisasjon som Oslo kommune er ganske gunstig.
Som Ragnhild påpeker i intervjuet, har kommunen stor makt og kan påvirke gjennom å sette bærekraftskrav i kontrakter og for eksempel kun servere vegetarmat. Samtidig er det viktig at folk opplever maten som god, slik at de vil velge vegetarmat igjen, nettopp fordi de synes maten var god.
OsloMet - storbyuniversitetet
OsloMets innkjøpsavdeling begynte å jobbe for mer bærekraftige måltidstjenester allerede før forskningsprosjektet Kjøp bærekraftig kom på plass.
Hvordan ble OsloMet med som deltaker i Kjøp bærekraftig-prosjektet?
– Det skulle søkes om penger til prosjektet, og i den forbindelse hadde prosjektlederen noen spørsmål til oss på innkjøp, svarer innkjøpssjefen.
– Jeg husker at det var noen fordommer mot innkjøp og rammeverket, men regelverket har aldri vært en hindring, slik vi ser det. Vi ble spurt om vi ville delta i prosjektet – og vi sa «ja, gjerne». Vi tenkte dette ville gi oss kompetanseheving, men også litt tyngde med tanke på å bidra til bærekraft i egen organisasjon.
I prosjektet har OsloMet jobbet med en visjon for et bærekraftig universitet, med særlig vekt på en bærekraftig avtale for måltidstjenesten i første omgang.
– Vi tegnet reisen vår, løftet blikket for å se hvor vi ville. Vi ville ha en grønnere campus på utsiden og innsiden. Det var motiverende og gøy. Formålet vårt med deltakelse var å få mer kunnskap, som vi skulle dra nytte av da ny avtale for måltidstjenesten skulle inngås, og det mener vi at vi har fått.
Konkurransegrunnlaget – hvordan ny kunnskap bidro til ny og bærekraftig avtale
I tildelingskriteriene var kvalitet prioritet nummer 1, miljø nummer 2 og pris nummer 3. Det betyr at kvalitet og miljø betydde vesentlig mer enn pris. I løsningsbesvarelsen var det krav knyttet til både miljø, kvalitet og det sosiale, forklarer innkjøpssjefen.
– I prøvesmakingen la vi vekt på visuelt uttrykk, smak og kvalitet. Vi har satt krav til ombrukssystem og arbeid med matsvinn og lagt inn forslag til hvordan man kan jobbe med kontinuerlig forbedring for å gjøre avtalen mer bærekraftig. Avtalen skal være en levende avtale som skal tilpasses, endres og forbedres. Leverandøren legger vekt på hvordan man kan ta i bruk lokale sesongprodukter i menyen. Flere underleverandører går for eksempel ut og plukker sopp selv.
Tverrfaglig og tverrorganisatorisk samarbeid i offentlige anskaffelser
– For å få gode måltider som bidrar til minimalt med klimafotavtrykk og tar hensyn til sosiale forhold, er vi helt avhengige av å samarbeide, forklarer innkjøpssjefen.
– Vi kan ikke sette strengere krav enn markedet kan levere. Vi kan heller ikke be om noe som ansatte i organisasjonen ikke vil ha. God dialog internt og med markedet har bidratt til at vi har fått på plass en god avtale.
Innkjøpssjefen reiser seg engasjert og skisserer opp modellen innkjøpsavdelingen har jobbet etter:
OsloMet sin modell for bærekraftige innkjøp
– Vi befinner oss i midten her, presiserer hun og viser til figuren. I begynnelsen av bærekraftsreisen vår delte vi vår visjon med Avdeling for eiendom, og vi hadde møte med dem som leder Grønt OsloMet. Da de så visjonsbildet vårt med grønt campus, kom ideen med bier på taket opp. Honningen vi produserer, selger vi gjennom studentsamskipnaden som driver kantinene hos oss, så det tjener vi til og med penger på. Det er både økonomisk og miljømessig bærekraftig.
OsloMet har vært ambisiøse, men samtidig lyttet til organisasjonen.
– Innkjøp er samarbeid. Vi er avhengige av de ansatte og bestillerne. Men det er flere ting vi vil jobbe med fremover, spesielt når det gjelder å evaluere leverandøren underveis slik at avtalen fungerer etter hensikten. Leverandøren er i gang med å lage en QR-kode med mulighet til å gi tilbakemelding på den enkelte servering.
Avtalen som ble inngått
– En av leverandørene var best på alle områder, så vi har inngått en bærekraftig avtale med en stor leverandør. Men man skal imidlertid alltid vurdere å dele opp kontrakter, oppfordrer innkjøpssjefen.
– Vi ønsket å gi mulighet til sosiale entreprenører til å levere også, men vi kommer til å inngå egne avtaler med dem siden vi ikke kan stille de samme kravene til de små. De må jo kjøre maten selv og hente emballasjen. De hadde ikke kunnet være med i den ordinære konkurransen, for de hadde ikke kunnet oppfylle kvalifikasjonskravene.
OsloMet vil selv være bærekraftig
OsloMet stiller strenge krav til sine leverandører.
– Som organisasjon tenker vi derfor at vi burde være like gode som leverandørene våre. Samtidig føler vi at vi har oppnådd mye. Bare prosessen i seg selv har, på en organisk måte, ført til stadig nye initiativer og samarbeid. Cateringavtalen som kom på plass, var en omfattende prosess hvor vi involverte mange avdelinger og ledere. Vi har faktisk også dokumentert og målt hvordan matforbruket her på universitetet går mer i retning av å følge kostholdsrådene. Flere bestiller vegetarisk. Så kanskje vi bidrar både til matglede og helsegevinster gjennom denne bærekraftsatsingen?
NAV Grorud
Grorud i Oslo kommune. Det er et glimrende eksempel på hvordan samarbeid på tvers av etater og aktører, og det å se ulike budsjetter i sammenheng, kan skape bærekraft på flere måter. Vegetar Expressen er et samarbeidsprosjekt som kombinerer inkludering- og sysselsettingstiltak med sunn, god og bærekraftig skolemat. Prosjektet støtte på flere utfordringer, men viser hva som er mulig å få til hvis man tør å tenke annerledes. Les mer om det innovative pilotprosjektet under og på de neste sidene.
Vegetar Expressen har lagt vekt på sunn, bærekraftig mat.
– Maten er ikke det dyreste i virksomheten vår. Lønningene er den største utgiften, sier Gro Åse Magnussen fra NAV som jobber med å få på plass en ny modell i Oslo kommune.
Modellen skal koble god, bærekraftig mat med å skape nye jobber for folk som har falt utenfor arbeidslivet.
– Vi har uerfarne ansatte som er i en opplæringsprosess, sier hun.
– Vi må ha seks ansatte, mens ISS kunne kanskje kunne klart seg med tre. Disse damene vi ansetter, har bodd i Norge i tjue–tretti år og gått på tiltak, men aldri fått jobb som varer over lengre tid. De har ikke lært godt nok norsk. Den ene stemte for første gang mens hun jobbet for oss. En tok førerkort. Det handler om arbeidsintegrering.
– Slik arbeidsintegrering kan vi få til når det gjelder møtemat i Oslo kommune og kantiner i Oslo kommune også, sier Gro.
– Det trenger ikke bare gjelde mat. Man kan for eksempel bruke samme modell for vaskeritjenester. Det er mange områder hvor man kan bruke den modellen, hvor man betaler mer for de tjenestene man kjøper, men du ansetter folk som ikke er en del av arbeidslivet fra før. Da kan vi få spart utgifter på andre budsjettområder, for eksempel på sosiale stønader, forklarer Beate. Mange har gått inn og ut av tiltaksapparatet og arbeidstrening uten godt resultat. De kommer tilbake igjen til NAV, og så er det et nytt tiltak og en ny stønad. Det er jo skattepenger? spør Beate Stabel som jobber i samme prosjekt som Gro.
Hvis vi skal få til dette, trengs det en overordnet styring og at beslutningstakere anerkjenner at vi kan legge inn en høyere pris fordi man vil satse på arbeidsinkludering som en del av pakka. Vi kan legge det inn i kjøp av tjenester, så folk som står langt fra arbeidslivet, kan komme i en jobb som til en viss grad er tilrettelagt. Da tjener de penger og betaler skatt i stedet for å bare få ytelser.
Men hvorfor holder det ikke med de vanlige tiltakene?
Enkelte kommer inn i arbeidslivet gjennom tiltak og lønnstilskudd, men det er jo ofte de sterkeste som lykkes med å komme seg i jobb etter tiltak. Vi har rettet oss mot en gruppe som er lenger unna arbeidslivet. Men de kan også jobbe. Velferdssjefen må se at hun får innsparinger på budsjettet til neste år ved å betale litt mer for dette nå. Da kan velferdssjefen spytte penger inn i skolene sitt budsjett, som kan kjøpe denne maten. Mellomlederne selv blir styrt av sitt eget budsjett. De må levere på det og kan ikke drive med overforbruk. Derfor må byrådet si «nå skal vi gjøre det på denne andre måten». Det må politiske beslutninger til for å få endret den måten vi jobber på.
Det må en annen organisering til enn den vi har i dag. Jeg har en grunnleggende tro på at folk kan. Men noen trenger mer tilrettelegging enn andre for å klare å utløse det potensialet de har. NAV-systemet trenger flere verktøy for å utnytte dem som er i porteføljen. Fremover kommer vi til å mangle arbeidskraft, så vi må tenke alternativer.
Vi er på et prosjektstadium. Vi har vist at det går an å produsere skolemat, men vi har ikke klart å få den inntjeningen som trengs. Vi mangler den økonomiske biten som ville fått dette til å gå rundt. De politiske aktørene må se at det er en vel verdt investering.
Hvordan startet det hele opp?
Vi startet å prøve ut Vegetar Expressen i kantinen til NAV Grorud i 2020. Der hadde vi gratis strøm og leie. Vi startet med seks damer fra Jobbsjansen Grorud og leide inn en sosial entreprenør. Da hadde vi prosjektmidler fra Romsås Jobbskap, som er et prosjekt i delprogram sysselsetting, områdeinnsatsen i Oslo, IMDI og inntekter fra catering og skolene, men for skolen subsidierte vi det meste. FAU ved en skole valgte å være med i en test hvor de betalte for råvarer, men ikke for produksjonskostnadene. Vi leverte til sykehjem, barnehager, lunsj til ansatte og catering utenom. Så vi fikk inn en god del penger. Romsås Jobbskap er moderprogrammet med Bydel Grorud og NAV Grorud som eier av prosjektet. Målet var å teste ut hvordan man kunne finne jobbskapingsmodeller i samarbeid med blant annet sosiale entreprenører og andre lokale aktører, og å se på hvordan kommunen kunne kjøpe fra sine innbyggere for å få dem ut i arbeid. Prosjektet er bygget opp litt etter litt og blitt større med flere selvstendige prosjekter.
Da vi hadde vist at vi var i stand til å drifte dette, søkte vi områdesatsingen om å bli et selvstendig prosjekt og inviterte inn Bydel Bjerke som samarbeidspartner. Det ble gjennomført en anbudskonkurranse, der Mamas Mat ble utvalgt til å være samskapingspartner, drifte kjøkken og utvikle Vegetar Expressen. Vi fant et større kjøkken, sånn at vi kunne ansette damer fra Bydel Bjerke også. Vi visste at satsingen på skolemat ville komme, men at den var forsinket. Så i lang tid prøvde vi på byrådsnivå å overbevise dem om å se to satsinger i sammenheng: skolemat og jobbskaping. Men vi fikk ikke gehør. Det ble komplisert å se på tvers av budsjetter, synes de. Skolematprosjektet Gratis skolemat i regi av Oslo kommune ble dannet. De fikk en liten sum per elev for å bruke på skolemat og måtte forholde seg til den summen. Vi hadde møte med skolematprosjektet og piloterte å levere skolemat til dem. Problemstillingen var at de 20 kronene per elev ikke var nok til å dekke råvarekostnaden og kostnaden av å ha folk som lager maten. Maten lages av kvinner som står langt fra arbeidslivet, men som er suverene til å lage mat, så kommunen får arbeidsintegrering på kjøpet.
Folk på prosjektnivå som skulle få i gang dette med skolemat, hadde bare en sum å forholde seg til. De hadde ikke noe imot ideen vår. Men politisk var det ikke satt av nok midler. Det må tas en politisk beslutning om at satsinger må sees i sammenheng. Når ungdomsskolemat skulle iverksettes, kunne hver skole bestemme selv hvem de skulle kjøpe av. Vegetar Expressen fikk fire skoler som kunder og produserte 1000 måltider hver dag, med de samme damene og nye fra NAV Bjerke. Det er en suksesshistorie. Likevel var ikke kostnadene dekket.
Vi har fått laget en type regnskap med Impact StartUp som viser gevinstene vi kan få gjennom denne måten å jobbe på. Den økonomiske modellen tar hensyn til økte skatteinntekter og helsegevinster som sparer samfunnet for fremtidige helseutgifter. Damene som jobber for oss, hadde en Jobbsjanse-stønad. Det sparer man når de får lønn. Men den besparingen kommer ikke på det kommunale budsjettet, for Jobbsjansen er finansiert fra IMDi. Man kunne tenkt seg at en på sosialhjelp fikk en slik jobb, men de vil muligens likevel kunne trenge tilleggsytelser.
Vi prøver å utvikle systemet gjennom prosjektene i områdesatsingen, men vi er fortsatt usikre på om vi kan få gjennomslag for det som er nødvendig av endringer for å oppnå økonomisk bærekraftig drift.
Vi får til en stor produksjon av matretter, men vi må forklare hvorfor det koster mer, hva som koster mer, og hvor vi skal finne de pengene. Er det kunden som må betale hele den ekstra kostnaden? Kanskje det ikke skal være det, i hvert fall når vi har et offentlig marked med skoler med knappe budsjetter. En løsning kan være at man bruker innovative anskaffelser og legger inn dette med sosial bærekraft som høyeste kriterium og betaler mer for produktet.
Enkelte skoler har bare kjøpt en automat med salatbokser som elevene henter ut. Vårt tilbud har vært ønsket mer velkommen ved skoler i utsatte bydeler. Det er en sosial gevinst ved felles måltider som du ikke få med en sånn maskin. Det har en positiv effekt på skolemiljøet og elevene. Skolene har engasjert seg, tilrettelagt og involvert lærerne på en annen måte i de tilfellene. Da får man mer ut av skolemat som tiltak, fremfor å hente mat fra en maskin. Elevene sitter sammen, de får ulik etnisk mat, og mange av barna blir stolte. De har fått bedret konsentrasjonen. Mange har ofte ikke med seg mat på skolen og spiser ikke gjennom skoledagen. Noen kjøper mat i butikken, og ofte kan det føre med seg støy og bråk. Det ble mindre bråk i den perioden vi serverte skolemat. Ruter, som driver kollektivtrafikken, og butikkeiere i området rapporterte om mindre støy på bussene og i butikkene.
Per januar 2024 er det fortsatt skoler som ønsker å kjøpe mat fra Vegetar Expressen. Byrådet gir skolemåltidsmidler til enkelte skoler. Skolene kan selv prioritere om de vil bruke pengene til mat eller noe annet. Det er kun to skoler som sier at de vil ha skolemat frem til sommeren 2024. Den tredje som ønsker dette veldig, klarer det ikke økonomisk. FAU og elevrådet har gitt signaler om at de ønsker å fronte det politisk. Skolene har tidligere hatt ulike budsjetter for ulike typer utgifter. I høst var det et eget skolemåltidsbudsjett. Nå blir alt puttet i samme post. Mange av skolene opplever at de ikke har fått noe særlig høyere beløp totalt sett, så bevilgningen må da ha blitt redusert på andre områder.
Om NAV Grorud og arbeidsinkludering med innkjøp som verktøy
Ikke all lokal mat er bærekraftig, men offentlige innkjøp kan bidra til å trekke lokalt næringsliv i en mer bærekraftig retning.
Tenk også på den sosiale bærekraften. Nærbutikken er for eksempel ofte et sosialt samlingspunkt i distriktene. Hvis kommunens skoler, barnehager og sykehjem ikke får kjøpe fra dem, men i stedet kjøper på store rammeavtaler, kan det bli et økonomisk problem for møtestedet i bygda.
Distriktssenteret har publisert en rapport om hvordan innkjøp kan brukes for å støtte lokalt næringsliv på en bærekraftig måte. Oppsummering av poengene i rapporten:
I større bykommuner kan bydelene tenke som en liten kommune for å styrke den sosiale bærekraften lokalt. Det er Bydel Grorud et godt eksempel på.
Kan du som offentlig virksomhet kjøpe av mindre, sosiale entreprenører og slik hjelpe asylsøkere, mennesker som er kjempegode til å lage mat, men som har falt utenfor arbeidsmarkedet, og ellers andre innen matbransjen som serverer god vegansk og vegetarisk mat? Det er bærekraftig. Selv om Vegetar Expressen er et eksempel på hvordan man kan tenke helhetlig og på tvers av budsjetter for å få til flere bærekraftseffekter samtidig, støtte de på mange utfordringer.
Gjesdal kommune
I Gjesdal kjøper de lokal mat, skaper sosial inkludering gjennom innkjøp og reparerer heller enn å kjøpe nytt.
Innkjøpssjefen i Gjesdal er en pioner når det gjelder å sette bærekraft på dagsordenen, og mener en holdningsendring bør til:
– Det er krevende å få satt bærekraft på dagsordenen også for andre innkjøpskategorier enn mat. For eksempel spør jeg: Må vi alltid kjøpe nye møbler? Må det være nye møbler i et nytt bygg? Kan vi trekke om et møbel? Det er en lang vei å gå med holdninger, og det kan lett oppfattes som masing når jeg spør om de absolutt trenger nytt.
– Men det hjelper å sette det på dagsordenen. For eksempel hadde vi i formannskapssalen et ganske stort flott og fint bord som ble brukt til møter både av ansatte og av politiske utvalg. Både tidligere og under koronaen fikk bordet noen stygge merker av spriten, som ikke er verdig et sånt møterom. Da sa noen at da kjøper vi et nytt, men noen andre av oss foreslo at vi kunne pusse opp bordet. De fikk pris på et nytt og pris på å pusse opp bordet. Det kostet mer å pusse opp, men politikerne ville likevel pusse det opp. Lokalpressen laget en historie om det, og noen kom med negative kommentarer om det. Men vi sparte faktisk et bord fra å havne i søpla. Vi prioriterte annerledes.
I Gjesdal legger de vekt på sosial bærekraft. Både innkjøp og andre virkemidler brukes for å skape mer inkludering og trivsel i kommunen:
– Vi har fått til mye som er ganske bra, og som jeg vil kalle sosialt bærekraftig. Vi har et flott bygg på andre siden av gaten av hvor kommunehuset vårt ligger. Det er det gamle veveriet De forente ullvarefabrikker (DFU (De forente ullvarefabrikker)) som har blitt ombygget til bibliotek, undervisningsrom for kulturskolen, kontorer, kommunestyresal og undervisning for flyktninger. Mathias, som er kantinesjef på bygget, bruker personer som trenger arbeidstrening, både folk fra andre land og innbyggere. De lager en del mat til barnehagene, og så kan både kommuneansatte og innbyggere gå innom i kafeen der for å kjøpe mat. Kafeen er oppkalt etter grunnleggeren av DFU, Ole Nielsen, og heter Kafé Nielsen. Jeg kjøper ofte lunsj der, og de har mye godt. Han er veldig flink til å ta tak i disse folkene, og de får en god opplæring. Det har blitt veldig populært. På torsdag og fredag lager de surdeigsrundstykker. Da kommer jo masse folk og kjøper, for de er så vanvittig gode. Det er litt kjekt, egentlig. Han er god på å utnytte råvarer og får mye ut av dem, slik at minst mulig går til spille.
– Han bruker avtalene vi har for å kjøpe inn mat. Avtalen vår er laget sånn at vi kan kjøpe utenom avtalen i sesong. Vi har laget en åpning i avtalen for å prøve ut nye ting. Vi har jo ASKO sitt lager og utkjøring av mat bare 5 km herfra. De har et kjempestort anlegg i vår kommune. Vi har de fleste avtalene med dem, bortsett fra frukt og grønt. De tar også inn produkter fra lokale leverandører om vi ønsker det. Det er for å ivareta distribusjonsbiten at vi tar det gjennom dem. De som leverer frukt og grønt, er også lokale og tar inn mye lokalt. Vi er jo midt i matfatet her på Jæren.
– Vi vet hvor mange avtaler ASKO har med lokale produsenter. Både ASKO og German Vervik som er vår leverandør på frukt og grønt, sier at hvis det er noe spesielt vi ønsker av lokale produkter, så kan vi ta kontakt med dem og spørre om de kan få til en avtale med disse. Vi har et slags kjernesortiment, og så har vi sortiment ut over det. Vi må plukke ut noen varer når vi skal sammenlikne priser og kvalitet, og så får vi rabatter på de andre produktene, men det hender jo at vi bytter ut noen produkter. I sesong får du jo tomater fra området her. Når det ikke er sesong, får vi det fra utlandet.
– Vi utvikler avtalene ut fra behovet til dem som skal bruke avtalene, og så ser vi hva vi har kjøpt mest av foregående år når vi lager anbudet, men vi ser også fremover på hva som kommer av nye ting. Å bli med i dette prosjektet har vært med på å sette i gang noen tanker, og derfor blir dette en slags utvikling der vi prøver ut flere ting. Det er også nyttig å snakke med leverandører i forkant av anbudet, såkalt leverandørkonferanser/dialoger.
Det er noen utfordringer med distribusjon hvis man skal kjøpe av enkeltbønder, så man må finne gode systemer, forklarer innkjøpssjefen:
– Det som er mest krevende, er distribusjonsleddet. Gevinsten kan fort bli spist opp hvis du går direkte til en bonde – vi er jo pålagt at ting skal være litt effektivt også. Vi kan ikke ha to personer som kjører et par mil for å kjøpe noen gode egg. Det må være et slags system rundt det for å oppfylle alle kriteriene for bærekraft.
Legg inn fleksibilitet og handlingsrom i avtalene, og tilrettelegg for ulike behov, sier innkjøpssjefen:
– Det som er viktig, er at vi har tenkt gjennom disse tingene når vi lager anbudet, for da tenker du gjennom hvordan du skal ha det i den perioden du skal samarbeide. Der har vi lagt inn litt fleksibilitet og handlingsrom. Alle som gir tilbud, vet da at her er de reglene som gjelder i denne perioden. Hvor langt kan du gå i å si hvordan du vil ha det? Det er jo noen begrensninger, men det er veldig mye som er mulig når du sier fra på forhånd. Noen vil si «men det kan jo ikke være så løst», men da har de jo mulighet når konkurransen ligger ute, fra annonseringen skjer til tilbudsfristen går ut, til å stille spørsmål om hva vi mener der vi har lagt inn en del muligheter i avtalen som gir oss fleksibilitet. Og så bruker vi disse samarbeidsmøtene med leverandøren for å se om vi skal bytte ut noen produkter, eller om det har kommet nye ting. Men jeg ser at jo større avtalene blir, og jo flere oppdragsgivere, jo mer krevende blir det.
Hvordan kan man bruke markedsdialog?
– Neste gang vi skal ha den avtalen, tror jeg vi skal ha markedsdialog på forhånd før vi ferdigstiller anbudsdokumentene. Da får vi gode innspill av leverandørene. Det bruker vi på mange andre avtaler der vi har en skriftlig dialog, med spørsmål om ting vi ikke vet hvordan vi skal løse, og så ser vi hvordan de kan møte det behovet vi har. Det blir det jo mer og mer av i disse prosessene, at vi sjekker litt med leverandørene på forhånd. Det tror jeg vi kommer til å gjøre på denne storhusholdningsavtalen også – det vil si den avtalen for varene de trenger i de større kjøkkenene. Vi er fem kommuner som kjøper sammen.
– Vi opplever at leverandører som ikke får kontrakt, klager på problemstillinger som ikke er reelle, men at de er ute etter å «finne fem feil» på det som er blitt gjort. Det er litt krevende, og da blir vi litt strengere fordi vi blir redde for klager, men samtidig tror jeg du lærer deg litt etter hvert om hva som er mulighetsrommet. Hvert innkjøp skal jo dekke et gitt behov. Jo bedre de som eier behovet, kan beskrive hva de vil ha, og vi samtidig ser utenfor boksen på hva vi kan få til for å dekke behovet, jo bedre og jo mer bærekraftige blir innkjøpene.
– Noen ganger er det lettere å få til ting i en mindre kommune. Det er kort vei til ledelsen, og vi vet mer hvem vi skal spørre, og hvem vi må pushe litt på. I større kommuner har de en større organisasjon, og da kan veiene bli tyngre.
Du MÅ ikke ha en avtale:
– Hvis avtalene er store, får du veldig mange behov der du må ta et valg. På et storkjøkken ved en institusjon har du jo kanskje et helt annet behov enn i en liten barnehage med to avdelinger. Vi har ikke tatt med de små barnehagene i dette store anbudet, for det er noen helt andre ting de er på jakt etter. Vi prøver å lage muligheter og handlingsrom. Det er jo litt det det går i.
– Vi har ikke egen cateringavtale for noen. Vi bruker Mathias i biblioteket som kan lage mat til møter, og så bruker vi noe på kjøkkenet fra den aktuelle institusjonen, eller så går det i lokal kafé-catering. Her har vi ikke laget noen avtale/anbud da beløpene er små. Men dette følger vi med på fra år til år.
– Når det gjelder catering, handler det om hvor stort beløp man kjøper for. Dersom vi kommer dit at vi skal lage en avtale, så kan man kan jo utforme avtalen så man kan ha avtale med flere. Man kan ha avtale med eksempelvis fem firmaer, og så sier du noe om hvordan dette skal være. Men foreløpig har vi har så lave verdier, så vi kommer ikke over terskelverdier. Og du må jo ikke ha en avtale på fire år hvis du ikke vil, men ikke lenger enn fire år.
– Dette med matvarelevering og catering er ikke store, kritiske avtaler, som innen medisin for eksempel, så jeg tror jeg ville prøvd bare med noen år og vunnet litt erfaring med det. Bare gå ut til noen lokale og spør om de kan beskrive tre av de beste produktene og legge opp avtalen med flere typer produkter.
Regelverk KAN bli en utfordring:
– Hvis kommunene blir større, blir også omfanget større. Da slår terskelverdiene inn, og da kan det bli vanskelig å legge til rette for de lokale. Er du under 1,3 millioner, kan du spørre noen heller enn å annonsere det til hele landet eller EU. Men det blir vanskelig å gjøre noe med EU-regelverket som ligger bak.
Bruk innkjøp strategisk i byutvikling for å skape gode steder og sosial inkludering:
– Vi skal bygge et nytt helsehus. Det er vi i gang med en prosess på nå, og da har vi en del muligheter i forbindelse med utforming av bygget. Det vi har planlagt sammen med kjøkkensjefen og leder på institusjonen, er om vi skulle laget en flott middag der vi bruker alt av lokale leverandører, og at de setter sammen et måltid og forteller litt om hvor maten kommer fra, potetene, kjøttet osv. Det har vi lyst til å prøve. Det blir en koselig ting for dem som bor der.
– Vi har en avdeling som heter SMIÅ (se link SMIÅ) som i lang tid har produsert en del ting, blant annet eplemost. De henter frukt som folk ikke vil ha. Det er jo også sosialt bærekraftig, det er folk som trenger arbeidstrening, som lager og selger produktene. De har en del andre ting i en sånn gammel koselig bygning. Det er også en kjekk historie å fortelle.